bakgrunn

NASJONALE

Det Store Foreldremøtet

hvorfor?

Her får du redaktør- og initiativtakers bakgrunn for å arrangere et stort, felles foreldremøte for norske ungdomsskoler og vgs:

-Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg en alvorlig ungdom. Jeg var opptatt av rettferdighet og likeverd. I skolegården solgte jeg buttons med «For fri abort» på. Jeg leste Sirene (feministisk magasin) og var en bokorm. Inni meg var jeg stort sett redd for alt, spesielt andre mennesker og de som «tok plass». Jeg drev med sport, likte skolearbeid og hadde mange venner. Den jeg var inni viste seg sjelden utenpå. Jeg hadde min stille revolusjon på innsiden: jeg skulle gjøre ting jeg var redd for, som egen utfordring. Det har jeg gjort. Jeg dro på skiferier alene og tvang meg selv til å snakke med folk jeg ikke kjente, tok et år med fransk på universitetet i Montpellier, uten å kjenne noen. Jeg søkte jobber som var typisk maskuline, og har jobbet som megler i shipping og eiendom (som mange kvinner er nå, men ikke da...). Jeg har gått på UiO og studert psykologi og sosiologi. Jeg har jobbet i London og Singapore. Frihetstrangen har vært stor. Jeg har jobbet flere tiår som frilans journalist og fotograf. Jeg har vært sjefredaktør i et stort magasinforlag. Jeg ble gift, fikk tre sønner og engasjerte meg i skolen som DS- og FAU leder, klassekontakt, vennegruppe-leder, foreldrekontakt i idrettsklubben ...

Jeg liker å engasjere meg i dybden, uten å stikke nesa for mye fram. Jeg er vel det man kaller en sosial introvert (eller noe sånt). Som klassekontakt likte jeg å overlate organisering, presentasjon og gjennomføring til klassen. Læreren plukket ut et utvalg (som varierte fra gang til gang) og til f.eks en hyggekveld for foreldre og elever, hadde jeg en plan som elevene hadde som mal, men med frihet til å bestemme hvordan de gjorde ting. De «rigget» samlingsrommet, dekket bord og planla fremføringer og plasseringer osv. Dekorerte. Jeg kjøpte det vi trengte, de fikset resten, dvs alt praktisk. Da kvelden var slutt, var det to (andre) som takket for samværet og oppsummerte. Det var en sann fryd å være klassekontakt. Jeg gjorde egentlig veldig lite, men holdt i tømmene på alt organisatorisk og var en formidler mellom skole, elever og foreldre. Dette handler ikke om meg. Det er ikke jeg som gjorde noe å skryte av. Det som var bra, var den stoltheten og det engasjementet jeg så i elevene. Mestringsfølelsen de fikk av å gjøre det foreldrene ellers ville gjort. Dette gjentok seg gang på gang – arrangementer eller turer. Elevene fikk frihet og ansvar, mens kontaktlærer og jeg var i bakgrunnen og satte strukturen og besørget det nødvendige av ting og tang.

Det er lettere å bygge sterke barn enn å reparere ødelagte voksne.

- Frederick Douglas

hvorfor nå?

-Dette ga meg en verdifull innsikt og erfaring. Jeg fikk virkelig se hva ungdom er rustet med, og hva de får til når de blir vist tillit og får utfordringer.

Dette er jeg sikker på mange andre har sett og opplevd også. Ungdom er en ressurs og i overgangen fra å være barn til å skulle stå alene som voksen (etter vgs), er det viktig at de får prøve seg, kjenne på mestringsfølelse og nederlag. Med voksne som er der, men i bakgrunnen. Det er nettopp i ungdomstiden de og foreldrene har mulighet til det – å prøve og feile. Og det viktigste er at vi legger til rette for det. De unge trenger dette i utviklingsfasen sin. De trenger også tydelige grenser på hva som er greit og ikke. Jeg var en streng klassekontakt, men prøvde å være i forkant på ting. Som å avtale med rektor om å låse inn alle vesker, poser og ytterklær på juleballet , og bare rektor hadde nøkkelen til rommet. Avtale med foreldre at de hadde ansvar for henting av eget barn ved festens slutt. Enkle grep som ga veldig positivt resultat. Elevene var fornøyd. Foreldre og skoleansatte likeså. Veldig!

Men, du lurer kanskje på hvorfor jeg bryr meg om ungdom nå, 14 år etter at mine sønner gikk på ungdomsskolen?

Jeg er en kobler. Ref. meglerbakgrunn. Jeg liker å organisere. Som journalist er jeg vant til å gå i dybden på ting. Jeg har vært moderator på konferanser, sågar arrangert konferanser. For 14 år siden tenkte jeg at et ungdomsmagasin, som også var for foreldrene, ville være bra. Livet gikk videre, andre ting skjedde, men ideen har aldri forlatt meg, ei heller, tanken på at det kunne være smart å lage et stort, felles foreldremøte for alle ungdomsskoler og vgs i hele landet. Med innspill fra politi, uteseksjoner og støttespillere, skole, foreldre og ungdom selv på programmet.

Tanken på dette forsterket seg da jeg fikk høre om et «Kriseforeldremøte» i Bergen, april-24. De klarte å tromme sammen mer enn 3.000 ungdomsforeldre til et velorganisert og informativt møte (politi, helsesykepleiere, uteseksjoner og organisasjoner – de som er tett på ungdom, foreldre/FAU). Møtet ble initiert av to 17-årige gutter, som mente at det var ting som skjedde i ungdomslivet som foreldrene burde ha kjennskap til. Politiet bekreftet at de hørte ungdommene si at de ikke opplevde foreldrene som kompetente rådgivere. Fordi de ikke visste hva som foregikk, verken på nett eller sosialt.

Det ble snakket om bl.a. snitching, sex og vrangforestillinger, vold, ran, rus ...

Jeg har forstått at det ble dannet foreldrenettverk osv etter dette, med oppfølging av temaene.

Ett gram forebygging er verdt et kilo helbredelse.

- Benjamin Franklin

hvordan?

Det som slår meg er:

- at alle skoler/skolekretser burde ha slike møter. Det gir nødvendig informasjon som kan gjøre foreldrene opplyste og i stand til å ha noe å snakke med ungdommene sine om.
- det var et krisemøte. Ting var gått for langt. Altså et reaktivt møte. Poenget med forebygging er å være proaktiv.

Jeg har enorm respekt for alle som jobber med forebyggende arbeid med ungdom. Derfor er jeg ekstra redd for å bli misforstått og mistenkeliggjort i mine intensjoner. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne, ei heller fortelle noen hva de skal gjøre. Det jeg ønsker er å lage en felles plattform der alle er med, på den måten de kan best.

En ting er sikkert, ungdom trenger oppfølging, foreldre trenger informasjon om hva som foregår.

Det mangler ikke på tiltak eller godvilje, men kanskje det kan være tiden for å koble alt sammen til et stort, felles foreldremøte. Det jeg kaller Det Store Foreldremøtet (DSF).

Det er lett å havne i et reaktivt spor. At man tyr til krisemøter fordi det oppstår konkrete problemer. Alle snakker om forebygging og proaktivitet i forhold til ungdom. Men, hvordan skal det egentlig kunne fungere? Ungdomsproblematikk går i loop, dvs hvert år slutter alle som går i 3. vgs, mens det starter en ny 8. klasse på ungdomsskolen. Dette tar aldri slutt og problematikken er stort sett gjentagende, fordi det er typiske ting som skjer i ungdommers liv. De prøver seg på «voksenting» og må finne sin rytme og plass i forhold til alt og alle. Det er alltid noe som dukker opp ekstraordinært, men det er kanskje likevel innen samme tema?

Da mine sønner gikk på ungdomsskolen gikk «alarmen» på at det florerte hasj og marihuana blant ungdommen og det gikk så langt at hundepatruljer reiste rundt på skolene. Kunne det vært gjort annerledes? ...

Skal vi oppnå ekte fred i denne verden, må vi begynne med barna.

- Mahatma Gandhi

hva skjer?

Det jeg vil frem til er at det er nok ikke mulig å være 100% forberedt på alt som skjer, som f.eks ungdom med bomber osv. Men, vi må kanskje snakke oftere i plenum om det som skjer, spesielt i en tid da ungdom lever et digitalt liv som foreldrene ikke har innsyn i.

For eksempel:

Hvordan skal foreldre vite at ungdom bestiller kokain på Snap?
Hva vet foreldre om at sin egen ungdom tar anabole steroider for å øke muskelmassen?
– > Det er vanskelig å ha en god prat om ting man ikke har innsyn i eller kjennskap til.

Mitt viktigste poeng er, og også tanken bak My ISSUES magasinet: For å kunne snakke om alvorlige temaer som angår ungdom i Norge, må det finnes kontinuerlig informasjon og informasjonen bør komme fra ungdommen selv, som er de egentlige ekspertene om eget liv. Selvsagt med innspill fra politi og støttespillere som er tett på.

Det er dette jeg ønsker å bidra til. Pakken av bakgrunnen min har fått meg til å se muligheter i å dekke et behov for en kontinuerlig informasjonsflyt som må til for å kunne møte ungdom horisontalt og forebyggende, dvs proaktivt.

Hva tenker du?
Kan vi få til et stort, felles foreldremøte?
Kan du/din organisasjon bidra?
Snakker vi samme språk?
Vil vi det samme?

Jeg har laget et opplegg som kan være en mal for DSF. Informasjon finner du her.

Barn har aldri vært spesielt flinke til å høre på de eldre, men de har aldri unnlatt å etterligne dem.

- James Baldwin

hva skjer?

FRA REAKTIV TIL PROAKTIV

Jeg sendte nylig en mail til alle rektorene på ungdomsskoler og vgs i Norge. Responsen var formidabel. De tok seg tid og 86 % brukte mer enn 9 min på å lese. Jeg har verktøy til å se responsen og veldig mange klikket på ovennevnte lenke om DSF. Jeg lovte å sende mer info om det i en ny mail. Den har jeg tenkt å sende veldig snart, men vil gjerne ha innspill fra deg først.

Kort skissert:

Et fysisk møte med mange foreldre, ungdom og støttespillere i Oslo
Program: aktuelle tema (jeg har satt opp forslag i infoen)
Streaming til alle skoler som ev kan ha felles møter samtidig, eller streaming rett til foreldrene/ungdommene og støttespillerne

Har du tid? – eller skal jeg heller si: Har du tid til å la være?

Tidspunkt - våren 2027. Nærmere tid TBA.
Mai er f.eks en tid da veldig mye skjer, men mye av det som skjer er viktig:
- Russetid, avslutningsfester, våryre ungdommer, 17. mai frokoster ...,
- trafikk: el-sparkesykler, mopeder, motorsykler og biler med ungdom ...,
- inkludering/ekskludering – ensomhet ...,
- overtrening – anabole steroider – sommerkropp ...,
- økonomi - forbruksgjeld ...,
- sommerjobb - med/uten kontrakt med rettigheter ...
  - Se mer om dette i FRA REAKTIV TIL PROAKTIV (oransje knapp)