magasinET om ungdom, for ungdom og foreldre

Ungdomstiden innebærer et oppbrudd fra barndommen. Identiteten står i sentrum: Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hva er meningen med livet? Hvordan skal jeg leve?

Det er mange vanskelige spørsmål å finne ut av.

​

Den oppfatningen vi får av oss selv, blir til i møte med andre. Vi speiler oss selv i de reaksjonene andre har på oss. Det gjelder ikke minst i puberteten. Derfor er en i denne perioden svært sårbar når det gjelder kommentarer om utseendet. Få er fornøyde når de ser seg selv i speilet. Uren hud, skjev nese, utstående ører og pistrete hår kan bli en kilde til mindreverdighetskomplekser. Først senere oppdager en kanskje at slike ytre ting ikke er det viktigste.

​

En tenåring opplever ofte å bli møtt med mange motstridende krav. "Nå må du være voksen nok til å holde orden på rommet ditt," lyder det den ene dagen. "Du er ikke gammel nok til å være så sent ute," er tonen en annen dag. Tenåringen er ikke barn og ikke voksen. Da er det ikke lett å finne sin identitet.

​

Tenåringen er svært avhengig av foreldrene. Avhengigheten består i behovet for å ha noen å prøve meningene sine mot - ha noen å teste sin egen person i forhold til. En tenåring kan rase mot de grensene som blir satt, og. forkaste de rådene som blir gitt. Likevel er det viktig med den tryggheten og støtten som foreldrenes holdninger står for. En trenger å ha noe og noen å løsrive seg fra. Det er ikke snakk om en løsrivelse fra foreldrene som mennesker, men fra den beskyttelsen og friheten for ansvar som kjennetegner barndomstiden.