I dag la Riksrevisjonen frem en rystende rapport: Mange barn og unge får ikke den psykiske helsehjelpen de trenger. Behovet for å bli sett, hørt og forstått aldri har vært større.

Riksrevisjonens rapport peker på en alvorlig geografisk urettferdighet: Hvilken hjelp du får, avhenger ofte av hvor i landet du bor. Mens systemet diskuterer kapasitet og ventelister, ser vi i My ISSUES en annen utfordring som er like akutt: Følelsen av å stå på utsiden.

Vi skal ikke fikse diagnoser, men motvirke utenforskap

Vårt standpunkt er klart: My ISSUES kan ikke behandle diagnoser – det er fagfolkenes oppgave. Men vi kan, og må, gjøre noe med den følelsen mange unge sitter med; følelsen av å være overflødig eller å bli snakket til og ikke med.

Når systemet svikter, blir det forebyggende arbeidet i skolen og hjemmet enda viktigere. Vi må skape arenaer der ungdom opplever:

• Tilhørighet: At de er en del av et fellesskap der deres erfaringer har verdi.

• Ekte dialog: At vi møter dem med nysgjerrighet fremfor ferdige svar.

• Mestring: At de har en hørbar stemme i eget liv og kan få bruke den - om de vil, slik de kan gjennom vårt magasinprosjekt.

  
  

Et bidrag i den store helheten

Riksrevisjonen beskriver situasjonen for barn og unges psykiske helse som alvorlig. Dette er et samfunnsproblem og vi må alle tenke at vi kan gjøre noe. Det enkleste å gjøre noe med, er å bidra til at færre ungdommer føler seg usynlige. Alle kan bidra til det.

My ISSUES gir ungdom en plattform der de blir tatt på alvor. Da bidrar vi litt til styrking av den psykiske motstandskraften de trenger i en krevende hverdag.

Det handler om det enkle, men akk så vanskelige: Livsmestring. Å bli sett for den man er, uavhengig av om man har en diagnose eller ikke.